Bortsett fra at det er kaldt, det er 4 dager til jul, det snør, og alt stresset gjør så folk ikke har tid til hverandre. Er det ikke dét som er julen da? være med hverandre?
De siste dagene har vært lange og søvnløse. Jeg har ikke turt å tatt kontakt med legen min for å spørre om nye legemidler, alle disse spørsmålene jeg får da er så uutholdelige! Når mamma lurer på hvorfor jeg er så sliten og hvorfor jeg er så stille, svarer jeg bare; "syns du? åh... er nok bare pga. alt stresset på skolen i det siste." Egentlig er det det at jeg har ligget oppe hver natt, kanskje sovnet ett kvarter om gangen, og tenkt.
Tenkt på hverdagen min, hva får jeg ut av den? Tenkt på diagnosen jeg aldri får, hva er det? Tenkt på vennene mine, har de samme problemer som meg? Og tenkt på livet mitt, er det verdt det?
Nei. Selvmord er ikke et alternativ. Jeg tror på mirakler, jeg tror at en dag ordner alt seg. En dag sitter jeg kanskje i min egen villa og drikker vin med vennene mine, og har sendt bort mannen min og barna mine til svigerforeldrene en helg, for å ha en girlsweekend hos meg. Perfekt.
Med alt dette julestresset har jeg også gått ned 3 kilo på 3 uker igjen. Tre kilo fra eller til gjør ikke så mye, men jeg har fremdeles ikke skjerpet meg og begynt å ta meg tid til å spise, selv om jeg vet at dette bare blir verre jo mer jeg utsetter det!
Klokken er 12:15, jeg skulket skolen idag.
