counting crows

"Hei. Hva heter du?" .. 



Ett problem er vel kanskje at jeg har for mange identiteter og jeg ikke lenger vet som er den virkelige meg lenger. Psyken min er blitt en del av meg, men det er jo ikke denne personen jeg ønsker å være, jeg vil heller ikke være den jeg prøver å være. Jeg vil være.. Lana Del Rey eller noe.

Nå er jeg russ. Ja, jeg er russ. Jeg er '94 hehe. Hva prøver jeg å være der? Later som jeg er full, glad, har det gøy, og at dette er noe jeg skulle ønske varte for alltid. Det er ikke sant. Men hva skal jeg ellers gjøre da? Gidd'ke..

Et annet problem er vel at jeg har begynt å tro jeg har personlighetsforstyrrelser. Jeg aner ikke hvor det kommer ifra! Men jeg kommer ikke over min egen overbevisning om at dette kan være feil med meg! Det er det dummeste en psyk person gjør: Diagnoserer seg selv. Det kan gjøre alt verre.

Det er snart sommer, da må komme meg litt vekk.

aint a dragon on this earth

Det siste ÅRET har jeg faktisk hatt en del oppturer. Ting har vært bra, ting har gått bedre, ting har vært nesten perfekt enkelte ganger, men så skjer det noe, og jeg er tilbake der alt starter: på bunnen. Faktisk, har jeg vært under bunnen.
Det er sjeldent det har vært noen der for å "fly" meg opp igjen, jeg må ha gjort alt selv. Man skulle tro jeg ble en sterk person av dette, hvertfall i følge andre shitkids som blogger og sier de har det så fælt og ble en sterkere person pga. dette. Men det blir jeg ikke. Det knekker meg, gjør meg lett sårbar, jeg er faen meg så svak!

In public er jeg jo en helt annen person. Jeg lever egentlig ett dobbeltsidig liv.
Jeg smiler, tar initativ til ting, ler, drikker, snakker, mobber/baksnakker(!!!!!!), jeg prøver å være en bitch, slik at folk ikke skal tro annet om meg. Jeg vil ikke at folk skal vite dette om meg, jeg vil ikke at de skal snakke om det bak meg som vi gjør med andre personer... Man kan vel si jeg er falsk...



Greia med det innlegget her var for å få ut litt. Jeg har hatt ett nytt tilbakefall, hvor alt er dritt. FAEN! Jeg er så drit lei alle forhåpninger, jeg har nå gitt opp å bli frisk, og dette er ett nivå INGEN vil ønske de var på. Jeg sitter da her. Tekster, finner på unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kan være med på ting likevel. "jeg er på jobb, siste liten, rekker ikke".... Jeg gidder ikke, vil ikke snakke med folk, vil ikke finne på ting.

Men det er nettopp det jeg vil

Jeg VIL ut, jeg VIL snakke, jeg VIL finne på ting!!! men jeg klarer ikke. Tenk om folk ser at noe er galt, og de begynner å stille spørsmål? jeg hater spørsmål. Eller tenk om jeg skal bryte sammen og ligge i fosterstilling og grine, ingen skjønner en dritt, og alle tror jeg er en oppmerksomhetssyk hore. Det er for mye tanker og ork i det å dra ut. Det gidder jeg ikke.



Jeg har ikke tatt medisiner på lenge, gidder ikke det heller. Forsover meg alltid, får dritt og "morsomme" kommentarer dagen etterpå, og sitter der lei og sur og jeg vet ikke... Sove har gått greit, frem til nå. Valium er vel det jeg skulle att. Blå Valium.

En annen ting er vel at jeg har fått dårligere kontakt med familien, de folkene jeg priser mest her i verden. Jeg tror at så lenge jeg begynner å bli såpass gammel føler de at det ikke er så farlig å ikke snakke med meg så mye lenger. Jeg vil for alltid være "jenta til onkel, og tante, og besse, og oldemor, og mamma og pappa". Men det virker som de forventer jeg skal stå enda mer på egne ben først. Kanskje jeg må kjøpe meg et eget hus og tjene 500K i året før de elsker meg igjen.


Klokka er halv sju, og jeg må legge meg. God natt.