What's the point about being like this

Ting er.... okay? kan jeg si det? At ting er "okay"? Det er okay.
Tanker om framtid er fremdeles litt tungt, men jeg begynner å vende meg til at jeg kan faktisk ikke kontrollere alt, jeg kan ikke ha så liten tro på meg selv som jeg har hatt, jeg må bare ta en dag om gangen, gå for det jeg vil, og se hva som skjer.

Jeg ligger mye hjemme. Drømmer meg bort i en verden av serier, Disney-filmer, og dyre klær fra net-a-porter jeg setter på ønskelisten. Tenner i peisen. Koser med teppet. Legger fra meg alt, det er godt!
Jeg er trygg hjemme. Hadde hele verden vært som en kveld under teppet ville det ikke vært noen problemer, ting hadde blitt enklere.







Ellers er alt okay. Det blir stadig mindre nedturer, spesielt de kraftigste, og oppturene varer lengre og lengre. Jeg har satt egne mål som jeg tror vil hjelpe meg selv;
- Komme meg mer ut (frivillig, ikke på noe jeg føler jeg må)
- Fortelle mine nærmeste venner om hva jeg har gått igjennom, og hvordan det er nå.
- Ikke tenk "dette klarer jeg ikke" når det eneste som stopper meg er at jeg ikke gidder, eller at jeg ikke har tro på meg selv.

Jeg vil bare tenke på problemer som "vanlige" mennesker, jeg vil bare hoppe i det uten bekymringer.

today

Hva er gråte?

Bloggen har lenge vært på pause. Det har ikke blitt lagt så mye energi eller tanker i den. Det har både vært godt og vanskelig! Det har vært en veldig fin periode med lite nedturer, men enkelte dager har jeg virkelig kjent grenser. Men her om dagen kom jeg på bunnen igjen... Jeg vet ikke om jeg skal grine, kjefte, rømme eller skrike! Jeg har følt meg avslått, stygg, og fremtidsløs. Alt det verste jeg kan føle på en gang. Jeg klarer det ikke.

Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal takle og vise hva som er galt med meg. Galt... det høres så dødelig ut.. Jeg har holdt ting for lenge inni meg til å slippe det ut, og jeg har forfalsket følelser og glede for meg selv og andre så lenge at jeg ikke vet lenger hva jeg føler.

Jeg har venner. Jeg har familie. Likevel vil jeg ikke snakke med noen, vil ikke at noen skal vite at jeg er den "psyke jenta som blogger anonymt om hvor deprimert hun er og syns synd på seg selv". æsj. Jeg skal klare meg selv, jeg vil ikke at dette skal være en unskyldning for NOE! Samfunnslivet mitt må fortsette; skole, jobb, trening og fritid må fullføres. Hva er jeg hvis jeg skal droppe alt dette og bare snakke om hvor fælt jeg har det?





 

Kjærester er ofte den personen som ser flest sider av deg, og det er ikke spørsmål om at min har sett mine. Problemet er bare at jeg ikke har fortalt han noe, han vet ikke. Jeg klarer ikke uttrykke meg. Hva skal jeg si? Når jeg er negativ oppfatter han det som at jeg er sur og lei, som gjør at han blir det samme og vi kommer ingen vei... Jeg blir paranoid, tenker; Hvorfor er han sånn mot meg? Snakker han med noen andre? Skal han slå opp? Har jeg gjort noe?

Jeg føler slik press. Et press som forteller meg at jeg ikke klarer noe, jeg ødelegger for meg selv. Kan jeg ikke bare gråte?
Jeg har glemt hvordan jeg gråter

delete

Flere av mine siste innlegg har jeg slettet. Enkelte har ikke engang sett lys på denne siden, og bare ligget lagret som utkast.
Jeg har vært utrolig humørsyk en periode nå. Ting har føltes veldig godt, veldig bra over lengre tid, så kommer små bagateller og ødelegger.
Jeg må heller komme tilbake til tanker senere. Nå vil jeg bare sove.

Good feeling

Lenge siden jeg har skrevet noe nå. Sist jeg "blogget" var jeg utrolig langt nede, småting brøyt meg ned, og jeg hadde alvorlige problemer med søvn, konsentrasjon og holdning. Til tross for dette, holdt jeg på som alltid; møter opp på skolen, er med venner, tar på meg masken og fortsetter.
På en måte er dette bra, enkelte ganger blir jeg fortere bedre og jeg opplever flere høydepunkter med venner ved å være sånn, noe som får meg til å glemme de større tankene mine. Men når det ikke skjer så mye, blir jeg negativ, SLITEN, av å bære denne masken når jeg egentlig ikke klarer noe annet.

Men jeg orker ikke skrive så mye mer nå, blir egentlig litt negativ at dette. Men ting går bedre nå, føler meg veldig bra, mye bedre enn jeg har gjort på lenge. Og dere, bruk prevensjon.

Up to late, awake to early

Jeg har gjort mye dumt. Jeg har skjelt ut og satt ut rykter om personer, jeg har stjelt, jeg har løyet til mine beste venner, jeg har sneket meg ut, jeg har lurt folk, jeg har dumpet andre for å få respekt, jeg har mobbet folk som faktisk gikk så langt en gang at h*n prøvde å ta livet sitt, jeg har hatt venner/"kjærester" i skjul for at andre ikke skal ha second thoughts om meg.
Jeg er ikke stolt.
Dette holder meg våken alt for ofte. Jeg innbiller meg at det er over, det er glemt, ingen bryr seg lenger, jeg kan bare fortsette å leve. Men sannheten er at dette er ikke glemt! Jeg glemmer det ikke, mye mindre har de andre glemt det. Det er bare det at det er blitt tabu, ingen vil snakke om det lenger. Alle vil late som det tilhører fortiden og var ungdommssprell som gikk litt over streken bare. Bare litt over streken......

Hver gang jeg får en melding eller varsel på facebook, tenker jeg med en gang at nå kommer det... nå er det noen som har gravd og skal ta frem dette. Dra meg ned. Det er aldri det.. Hver gang jeg mottar en sms, eller sender en jeg ikke får svar på, tenker jeg at nå har jeg dreti meg ut. Nå er det over. Men det har aldri vært noe sånt.

Klumpen jeg har i magen hele tiden dreper meg. Bare fordi jeg var usikker og redd for at folk skulle finne ut om den "virkelige meg" fikk meg til å gjøre så mye dumt, at jeg sliter til de grader med det i dag. Jeg vil si unnskyld, men det er liksom ingen å si unnskyld til, vi har alle latet som det er over så lenge at om jeg skal være så påtrengene og frempå for å si det og dra det opp igjen ville bare skapt større problemer og verre nerver for meg selv. Klumpen ville blitt større, jeg hadde ikke blitt kvitt noen byrder av å si det engang.



Av en grunn er jeg litt takknemmlig idag for at jeg har en såpass dårlig fortid mtp. oppførsel. Det har gjort at jeg i dag takler dilemmaer og problemer med andre mennesker mye roligere. Jeg lar den andre personen vinne, for jeg sier heller noe sånt som "åja, det kan jo hende det da, men jeg trodde bare det skjønner du. hehe", også når ting som breaking up eller andre diverse krangler finner plass, er jeg alltid den som kommer med de rolige, logiske og ordentlige svarene. Jeg har lært meg at mennesker reagerer helt merkelig, hever man stemmen vil den andre heve enda mer. Begynner man krangler vil den andre krangle enda mer. Sånn er det bare. Derfor gjør jeg det motsatte. Selv om det gnager inni meg noen ganger, aksepterer jeg det. Jeg vil ikke lenger ha på meg at jeg kjeftet eller skjelte ut en person. Så klart, jeg er jente, jeg baksnakker fremdeles folk når jeg er med vennene mine, Det er uunngåelig, men jeg angriper ikke noen. De får leve sitt eget liv, jeg respekterer de for det.


Klokka er halv 3, og jeg får ikke sove pga. ett aldri så lite drama... Jeg tar alt inn på meg, noe som jeg ikke vil vise, jeg later som jeg ikke bryr meg og ikke merket noe til det, men akk nå sitter jeg her med millioner av tanker om hva andre personer tenker om meg, og at småtingene jeg gjør ødelegger alltid. Uansett. Jeg vil ha fler tabletter.

Fight

Hver dag er en kamp. Fysisk og psykisk. Det handler bare om å stå i mot, se på det som en runde boksing hvor du holder armene oppe, står i mot alle slagene fra motstanderen og bare venter på at han skal bli sliten. Du kan vente i flere timer, døgn, ÅR, kanskje så lenge at du selv blir sliten og meningen med forsvaret bare var bortkastet fordi du ikke visste når du skulle gi inn nådestøtet og slå ut motstanderen. Du tapte kanskje. Men da må du ta inn til ny kamp, igjen holde armene oppe, og denne gangen slår du.

Jeg lever inne i en "cage". Mortal but not dead. Sloss, blir hardt skadet, faller, spørsmålet er om jeg kommer meg opp igjen innen ti sekunder og klarer en runde til. Det høres kanskje lett ut, bare ta håndflaten i gulvet og dytte seg opp igjen, men etter bare noen sekunder inne i cagen er du så sliten at du ikke vet hva du klarer og ikke klarer lenger. Du følger bare instinkt, men så innser du at det ikke er nok. Du må faktisk tenke taktisk, tenke på hva motstanderen gjør og hva du kan gjøre med det. Lage ett mønster! Finne ut hvordan du kan vinne!

I en film ville jeg i min siste kamp, og i siste runde, kunne reist meg opp igjen, slått hardere tilbake og vunnet. Stående publikum og konfetti fra taket. Happy ending. I virkeligheten har jeg aldri noen siste kamp eller siste runde, uansett hvor hardt jeg slår er det kanskje ikke hardt nok. Usynelig publikum som ikke vet hva slags kamp de ser på hver dag, og konfettien er stillheten og freden jeg får etter en seier.