Keep calm, they say. Keep smiling, they say.

Spiseforstyrrelser: Check
Depresjoner: Check
Bipolar: Check
Selvmordsforsøk: Check
Soveproblemer: Check
Angst: Check
Stadig oppfølging av lege, psykolog, og familie: Check



Noen ganger virker det så lett, så befriende, så herlig, å bare legge seg ned og tenke at det er nå tiden er inne. Nå gir du opp. Nå orker du ikke kjempe mer. Luften glir lettere ut, skuldrene senker seg, og ryggen slapper av. Det å forlate alt virker som eneste utvei!
Men du tar tak i deg selv, sier; Hvis du gir opp nå, hva var da vitsen med alt dette slitet? Kunne du ikke bare gitt opp for 3 år siden da? Hva vil vennene og familien din tenke om deg da, at du er svak?

Svak.... jeg er kanskje svak...  Men det å få dét blikket, DÉT blikket hvor de ser på deg, når du kan se bekymringen i øynene deres, føle at de er redd for deg, den svaaaake holdningen du får da. Det finnes ikke noe verre.


Jeg prøver å samle mot til å fortelle vennene mine dette. Men i det siste har alle forandret seg, hvis det ikke er jeg som har endret meg og skylder ubevisst på de for en unnskyldning for meg selv... Likevel, jeg klarer ikke å snakke med de om noe privat i det siste, jeg må alltid snakke om noen andre! Jeg klarer ikke si hva jeg gjorde dagen før, hvem jeg snakker med, hvem jeg skal til. Det blir for.. privat!

Leste du at jeg har begynt å drive med en gutt? I helga var jeg på en fest med han. Jeg holdt nesten på å avsløre meg. Jeg begynte å nevne noe som såret meg litt, og da kom det spørsmål..... hater spørsmål.... Jeg prøvde å le det bort, men jeg så at dette ville ende med krangel, det orket jeg ikke. Jeg måtte bare fortelle i stikkord, til han skjønte at dette faktisk var seriøst.
Men det fikk meg til å tenke at jeg burde egentlig ha fortalt alt snart! Jeg trenger noen å stole på, og jeg føler jeg og han begynner å komme ganske nære hverandre, han er snart min beste venn! Det er så merkelig, fordi alle venninnene mine, noen av de har jeg vært venn med siden jeg var liten, men de klarer jeg ikke åpne meg for, men for en gutt jeg knapt kjenner skal jeg plutselig kunne overføre alle tanker og opplevelser til? Jeg skjønner det ikke...

vanskeligere enn du tror

Nå har jeg fått linjalen over fingrene for å ikke skrevet noe her på en stund...
Men det å åpne seg selv, skrive om følelser, begynne å tenke over ting mens man skriver de, er mye vanskeligere enn man tror. Selv om det er anonymt føler jeg at det er ekstremt personlig å skrive ting som jeg gjør (eller er på vei til å utvikle/skrive) her.





Selv om jeg ikke skriver så veldig mye, eller så utrolig dypt, er det utrolig vanskelig for meg å se på svart hvitt mine egne følelser, da begynner jeg å tenke over de enda mer. Det gjør faktisk veldig vondt og vite at jeg er så langt nede som jeg er, uten å vise det offentlig til venner og familie.

Men noe positivt har skjedd i det siste; jeg har begynt å drive med en gutt.
Han er utrolig snill og grei mot meg, vi kan tulle, og bare sitte der uten at det blir noen pinlig stilhet. Men jeg vet ikke helt.. Det blir liksom ikke helt ekte, jeg har ikke fortalt han om problemene mine, og jeg kan ikke vente for lenge med å fortelle de til han hvis jeg vil at dette skal bli noe mer. Jeg føler meg heller ikke klar for å åpne meg, eller å gå inn i noe seriøst og risikere å ødelegge meg selv enda mer hvis det skjer noe.. Det at jeg skrur på følelser for noen jeg ikke har kjent i flere år, er skremmende. Imens trives jeg med det vi har; friends with benefits



Det mest negative som har skjedd siden sist, må være at jeg har innsett hvor dårlig målbevisst jeg er. Jeg har for lett til å gi opp! Jeg lager de største planer, tenker grundig gjennom hvordan jeg kan gjennomføre de, og får en lykkerus når jeg ser for meg at jeg har klart det. Men, så tar det to dager, jeg har ikke startet, og da bare..... gir jeg opp..... Det at jeg gir opp gjør meg negativ ved meg selv, og jeg blir dårlig og sint og lei. Enda jeg vet om dette, er det ikke noe jeg bare kan endre over natten...