What's the point about being like this

Ting er.... okay? kan jeg si det? At ting er "okay"? Det er okay.
Tanker om framtid er fremdeles litt tungt, men jeg begynner å vende meg til at jeg kan faktisk ikke kontrollere alt, jeg kan ikke ha så liten tro på meg selv som jeg har hatt, jeg må bare ta en dag om gangen, gå for det jeg vil, og se hva som skjer.

Jeg ligger mye hjemme. Drømmer meg bort i en verden av serier, Disney-filmer, og dyre klær fra net-a-porter jeg setter på ønskelisten. Tenner i peisen. Koser med teppet. Legger fra meg alt, det er godt!
Jeg er trygg hjemme. Hadde hele verden vært som en kveld under teppet ville det ikke vært noen problemer, ting hadde blitt enklere.







Ellers er alt okay. Det blir stadig mindre nedturer, spesielt de kraftigste, og oppturene varer lengre og lengre. Jeg har satt egne mål som jeg tror vil hjelpe meg selv;
- Komme meg mer ut (frivillig, ikke på noe jeg føler jeg må)
- Fortelle mine nærmeste venner om hva jeg har gått igjennom, og hvordan det er nå.
- Ikke tenk "dette klarer jeg ikke" når det eneste som stopper meg er at jeg ikke gidder, eller at jeg ikke har tro på meg selv.

Jeg vil bare tenke på problemer som "vanlige" mennesker, jeg vil bare hoppe i det uten bekymringer.

today

Hva er gråte?

Bloggen har lenge vært på pause. Det har ikke blitt lagt så mye energi eller tanker i den. Det har både vært godt og vanskelig! Det har vært en veldig fin periode med lite nedturer, men enkelte dager har jeg virkelig kjent grenser. Men her om dagen kom jeg på bunnen igjen... Jeg vet ikke om jeg skal grine, kjefte, rømme eller skrike! Jeg har følt meg avslått, stygg, og fremtidsløs. Alt det verste jeg kan føle på en gang. Jeg klarer det ikke.

Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal takle og vise hva som er galt med meg. Galt... det høres så dødelig ut.. Jeg har holdt ting for lenge inni meg til å slippe det ut, og jeg har forfalsket følelser og glede for meg selv og andre så lenge at jeg ikke vet lenger hva jeg føler.

Jeg har venner. Jeg har familie. Likevel vil jeg ikke snakke med noen, vil ikke at noen skal vite at jeg er den "psyke jenta som blogger anonymt om hvor deprimert hun er og syns synd på seg selv". æsj. Jeg skal klare meg selv, jeg vil ikke at dette skal være en unskyldning for NOE! Samfunnslivet mitt må fortsette; skole, jobb, trening og fritid må fullføres. Hva er jeg hvis jeg skal droppe alt dette og bare snakke om hvor fælt jeg har det?





 

Kjærester er ofte den personen som ser flest sider av deg, og det er ikke spørsmål om at min har sett mine. Problemet er bare at jeg ikke har fortalt han noe, han vet ikke. Jeg klarer ikke uttrykke meg. Hva skal jeg si? Når jeg er negativ oppfatter han det som at jeg er sur og lei, som gjør at han blir det samme og vi kommer ingen vei... Jeg blir paranoid, tenker; Hvorfor er han sånn mot meg? Snakker han med noen andre? Skal han slå opp? Har jeg gjort noe?

Jeg føler slik press. Et press som forteller meg at jeg ikke klarer noe, jeg ødelegger for meg selv. Kan jeg ikke bare gråte?
Jeg har glemt hvordan jeg gråter